Skolen var et trygt og kjærkomment fristed for trillingene

Trillingene Hanne, Lise og Marius Thorvaldsen rørte mange da de var med på TV2s dokumentarserie "Vårt lille land". I oktober 2019 ble den første episoden sendt på TV2; Beretningen om fostermor, Tone Grådahl, som varslet barnevernet og åpnet hjemmet og hjerterommet sitt for 3 barn. Trillingene var barn som sårt trengte trygghet og stabilitet, og episoden viste en sterk og fin fosterhjemshistorie.
Trillingene

I etterkant av den første episoden fikk trillingene mange tilbakemeldinger fra seere over hele landet. Flere av dem var fra mennesker som kjente trillingene under oppveksten. Det ble tydelig for Hanne, Lise og Marius at det var mer i deres historie, også fra før de selv kunne huske. Mange hadde sett at de ble utsatt for omsorgssvikt fra tidlig i barneårene, og flere sa også at de hadde varslet barnevernet. Det gikk opp for dem at det sannsynligvis lå dokumentasjon fra deres første år hos barnevernet, og de bestemte seg for å be om innsyn i egne mapper. Det som møtte dem da ble et sjokk. «Vårt lille land» lagde en oppfølgingsepisode, der vi får følge trillingene når de åpner sine hittil ukjente barnevernsmapper.

Historien er sterk og rystende. Det er vondt å høre om tre barn som opplever å bli etterlatt hjemme alene om natta, om lite mat, dårlig økonomi og en hverdag preget av rus og vold. Og det er enda verre å høre at de ikke fikk den hjelpen de trengte, til tross for at så mange varslet om omstendighetene. Det er lett å forstå at trillingene kan kjenne på bitterhet og sinne over å ha måttet leve under slike forhold så lenge, uten at noen bryter inn.

Viktig å vite at noen brydde seg

Men så er det også en annen side av denne historien som Hanne, Lise og Marius ønsker å løfte fram. Det å bli kontaktet av så mange mennesker som kjente dem i barndommen- det har også noe fint i seg. Trillingene forteller om meldinger fra barnevakter, nabokjerringer og andre mennesker som har vært rundt dem og passet på. Meldinger som for dem betyr at de ble sett, at noen var glad i dem og at noen prøvde å hjelpe dem. Det å vite at flere brydde seg ble en motvekt til den forferdelige fortiden.

Wenche og trillingene

MOT Norge har vært så heldig å møte Hanne, Lise og Marius. Wenche Loktu Skauge, som jobber i organisasjonen, var en av de som var barnevakt for trillingene da de var små. Etter «Vårt lille land» har Wenche og trillingene fått kontakt med hverandre igjen, og det ble ganske fort en liten drøm for alle fire at historien deres også kunne brukes til inspirasjon for ansatte i skolen. En påminnelse om hvor viktig de er for barn som ikke har et trygt hjem, for dem kan skolen være et etterlengtet fristed.

Tirsdag 8. desember deltok trillingene i en sofaprat på digital inspirasjonssamling for skoleledere som er med på MOTs program «Skolen som samfunnsbygger». Målet med «Skolen som samfunnsbygger» er å skape bevissthet rundt fellesforstått ansvarlighet for å se og inkludere alle, og bygger på det afrikanske ordtaket: It takes av village to raise a child. MOT ønsker å bidra til at flere barn og unge blir sett og ivaretatt, ikke bare av egen familie, men av hele landsbyen.

Trillingene på MOT-camp

Lysglimt i hverdagen

Trillingene løfter fram små enkelthendelser i hverdagen som enormt betydningsfulle for sin livskvalitet. En lærer som forsto at de manglet penger til skolens sommeravslutning, og som uten å si noe gav dem 20 kroner hver slik at de kunne delta. En fotballtrener som gir et ekstra håp om framtida når han sier «Du kommer til å bli noe stort, Hanne». Foreldre til medelever som inviterte dem hjem til middagsbordet. Alle disse eksemplene var små lysglimt som hjalp dem gjennom hverdagen.

Lise var ei utrygg jente som gjemte seg under pulten når noen hevet stemmen, og læreren hennes forsto at hun trengte tid til å puste og finne tryggheten.  Det handlet aldri om den store samtalen med trillingene, men om små bevis på at de hadde betydning. » Vi skjønner nå, som voksne, at det var mange som snakket om oss, og som gjorde det de kunne for å ta vare på oss», sier Marius.

Marius forteller at han i en toårs-periode på ungdomsskolen byttet skole. Da fikk han kjenne på hvor viktig kultur og læringsmiljø er for trivsel og mestringsfølelse. Han kom til en skole der det var mye bråk og uro, og der lærerne hadde fokus på å rose elever for prestasjoner. «Jeg husker spesielt en prøve jeg hadde øvd mye til, jeg fikk bra karakter og læreren roste meg høyt foran klassen. Det var nok godt ment, men det eneste jeg greide å tenke på var at det ikke var da jeg trengte anerkjennelsen mest. Jeg skulle ønske jeg heller fikk en klapp på skuldra for at jeg faktisk kom på skolen, det krevde mye av meg å velge å dra dit».

Heldigvis kom Marius tilbake til sin gamle skole, der respekt og ivaretakelse var en naturlig del av kulturen, der elever skjønte at her tar vi vare på hverandre. En personalgruppe som dro i samme retning, som var enige om hvilke verdier skolen skulle stå for.

«Det er akkurat slike skolekulturer MOT jobber for å forsterke. Vi vet hvor viktig skolen er for dannelse, ikke bare utdannelse. Og vi ønsker at skolen skal være en arena der barn og unge blir til noen, ikke bare noe», sier leder for Skolen som samfunnsbygger, Bjørg-Elin Moen.

Tusen takk til Hanne, Lise og Marius, for at dere delte av historien deres!

PS! Trillingene og fostermor, Tone Grådahl, er nominert til Årets hverdagshelter i Trøndelag. Vi heier på dem!