«Kanskje kan koronaen ha gjort oss til mer takknemlige mennesker, som krever mindre for å ha det bra?»

Ingrid Ness Rolland i MOT skriver i dette blogginnlegget hvordan man kan ta i bruk MOTs verktøy i denne tiden.

Den siste måneden har vært preget av usikkerhet, frykt og kanskje også kjedsomhet for mange. Skoler har vært, og er, stengt. Man kan ikke dra på fotballtrening, korpsøving eller andre fritidsaktiviteter som før. Vi er oppfordret til å være mest mulig hjemme og til å være minst mulig sammen med andre folk. Ting vi før tok for gitt, og kanskje noen ganger syntes var litt pes, er nå det vi drømmer om å kunne gjøre.

MOT jobber med ungdommer over hele landet, og målet vårt er å styrke robustheten og evnen til å inkludere alle. Hva betyr det da? Å være robust? Betyr det at man tar på seg en skinnende blank rustning og ikke lar noe kunne slippe forbi? Betyr det å sveve rundt på ei rosa sky og aldri være verken lei seg eller bekymret? Det finnes ikke et fasitsvar på hva robusthet er, men en ting som er helt sikkert er at det verken handler om skyer eller rustninger. Det handler om å kunne mestre livet. Oppturer. Og nedturer. Og det eneste vi faktisk vet med sikkerhet er at, i større eller mindre grad, så opplever vi alle akkurat det. Vi ønsker at ungdommer er rågode på å takle livets opp- og nedturer. 

Noe av det viktigste MOT bidrar med er å gi ungdommer konkrete verktøy som gjør at de selv mestrer sine egne liv. Et av de verktøyene er lommelykta. Lommelykta er et bilde på fokuset vårt, og at det er vi sjøl som sitter med evnen og muligheten til å styre vårt fokus. “Jeg har aldri likt å gå på skolen, men alt jeg ønsker akkurat nå er at vi alle bare kunne gjort akkurat det; vært på skolen som vanlig”, sa ei jente etter noen dager med hjemmeskole. Det er jo en klisje at man virkelig vet hva som betyr noe i det øyeblikket man mister det. Det er det mange som har gjort nå. Kanskje kan koronaen ha gjort oss til mer takknemlige mennesker, som krever mindre for å ha det bra? Kanskje kan koronaen lære oss å lyse mer med lommelykta på de små tingene i hverdagen som er verdt å være takknemlige for? Torvald Stoltenberg sa følgende på et foredrag for noen år tilbake: “Ikke våg å se ned på de som lever et såkalt A4-liv. Det finnes en hel verden der ute som drømmer om akkurat det!”. Kanskje kan koronaen senke vår terskel for å være fornøyd?

Et annet verktøy vi bruker i MOT er Satelittbanen. Det er vårt bilde på en gruppe; en klasse, et håndball-lag, en teatergruppe, en arbeidsplass. Og hvor viktig det er å føle tilhørighet i en sånn satelittbane. Først og fremst snakker vi om klassen som den viktige satelittbanen. “Jeg synes egentlig ikke det er så ille nå jeg. For nå må alle andre sitte hjemme også”, var det en ungdom som sa da vi snakket om hvordan koronaen hadde påvirka oss. Da vi fortalte det videre til andre ungdommer ble det helt stille (mer stille enn et teamsmøte vanligvis er). “Jeg har ikke tenkt på at noen kan ha det sånn til vanlig før jeg” sier en av “lederne” i klassen. Kanskje kan koronaen lære oss å bli enda mer inkluderende? Kanskje har koronaen gitt oss en mulighet til å i enda større grad åpne opp vår satelittbane for de som ikke har en? For de som står utafor. For det er det som er det viktigste budskapet bak satelittbanen; det er vi som er en del av den som har et ekstra ansvar for å sørge at alle får være med. Det betyr at det er alles ansvar. Kanskje kan koronaen lære oss å legge til rette for flere arenaer hvor alle får være med, istedenfor at vi bare legger til rette for de aller nærmeste? For det er jo det mange savner nå; treningene, øvingene, skolen, fritidsklubben.

Ingen vet hvor lenge vi kommer til å være i unntakstilstand, kanskje kommer det en ny bølge over oss. Men det vi vet er at vi en gang skal tilbake til et normalt samfunn, til en normal hverdag. Vi håper at det samfunnet er enda bedre på inkludering og til å skape gode miljø i klasser for alle som er en del av den. Og at vi er ekstra gode til å sette pris på små ting i hverdagen. Men da er det opp til deg. Og til meg. Og til oss. At vi faktisk kjenner på det ansvaret, og ikke bare tenker at vi skal ta det. Men at vi faktisk tar det. Det tredje og siste verktøyet som vi vil dele handler om akkurat det; speilet. For vi må faktisk se oss sjøl i speilet, og vite at alt starter der.